Hvordan Malala hjalp meg å vinne over meg selv

Eller bli en bedre rytter, som kunne vært en alternativ tittel.

 

Hvis du ikke har sett nobelforedragene deres, burde dere se dem.
Begge burde sees. De er forskjellige, men begge vil nok gå inn i historien som to av de sterkeste fredsprisforedragene som har blitt holdt. Kailash Satyarthis nærmest poetiske foredrag, med sterke skildringer og følelser og et forsvar for det gode i mennesket på tross av alt det onde som skjer her i verden. En brilliant taler! Og en fantastisk mann!

Les og se Kailash Satyarthis foredrag her

Malala Yousafzais personlige, nesten såre historie og ildfulle formidling, med en tilstedeværelse av det sjeldne. Hvor får hun det fra? en 17 år gammel jente med en visdom som slår de fleste voksne jeg har møtt. Takk, pappa, for at du ikke vingestekket meg, sier hun. Og så viser hun frem den ene unge venninnen hennes etter den andre. Som alle vil noe mer, og får det til, på tross av fullstendig umulige forhold. Enten de bor i flyktningleire, eller gjemmer seg for Boko Haram. Utdanning for alle!

Les og se Malalas foredrag her

Så så jeg en dokumentar om Malala. Og det viktigste øyeblikket for meg, i denne sammenhengen her, var da hun fortalte om hvorfor hun gikk offentlig ut med sitt budskap; fordi da ville alle lytte.
For Malala er det en selvfølge at alle skulle høre på henne!
Selv FNs hovedforsvamling
Over til hest:

Hvis man bare holder på med hester som ikke utfordrer en der det gjør vondt i sjela, kommer man ingen vei videre heller.
Det er derfor jeg liker Brasil.
Det er ingen hest jeg har grått så mye når jeg har ridd på ham.
Som har gjort så vondt i sjela.
Som gjør meg så redd, for meg selv, fordi jeg må face mine egne troll når jeg er sammen med ham.
Som utfordrer meg på de tingene jeg er svakest på, på et så dypt nivå at jeg ikke tør å ta tak i det selv på egenhånd, men Brasil tvinger meg til det. Av respekt for den hesten jeg er så glad i.
Fordi han fortjener at jeg kommer over de tingene, og slutter å holde ham tilbake.
Det er en jævlig hard, tøff og lang vei å gå, for å si det rett frem.
Men det skal gå.

Og i går, inspirert av Malala, som tør å stå opp mot hele Taliban, gikk jeg for å møte en av mine egne mørkemenn: Innlært hjelpeløshet.

I lang tid har Brasil pushet grenser. Og jeg prøver å tørre å stå i mot, stå på mine egne krav. 
Men jeg feiger alltid ut på en eller annen måte. Eller å halvhjertet gjøre noe med det.

Men i dag gikk jeg ut, og forventet at treningen skulle gå som jeg ville. Jeg forventet at han skulle høre på meg og respektere meg.
Og jeg var ikke lenger redd.
Og da stormen sto på, sto jeg der, som en pillar, til den var over. Og plutselig fikk jeg respekt fra Brasil. Han oppførte seg som om jeg var en person med en verdi.

På den siste piaffen, på høyre hånd, kom magien. Da han satte ned det høyre bakbeinet, gikk det plutselig en slags lynrask vibrering/skjelving/intens sitring gjennom hele kroppen hans og ut gjennom bittet, og helt opp i armen min, som holdt i tøylen. Det var helt vanvittig. Hårene på armen min reiste seg, som når man er i nærheten av elektrisitet.
Jeg har ALDRI opplevd noe lignende før, og jeg ble så paff at jeg visste ikke hva annet heg kunne gjøre enn å sette ut hesten og løpe inn til Hanne og Pelle for å høre om jeg var blitt gal.
Svaret fra Pelle var bydning.

Så i lang tid har jeg forsøkt å forstå konseptet bydning. Nå lurer jeg på om det er en av de tingene som ikke kan forklares. Man må bare oppleve det.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s