Hvordan Malala hjalp meg å vinne over meg selv

Eller bli en bedre rytter, som kunne vært en alternativ tittel.

 

Hvis du ikke har sett nobelforedragene deres, burde dere se dem.
Begge burde sees. De er forskjellige, men begge vil nok gå inn i historien som to av de sterkeste fredsprisforedragene som har blitt holdt. Kailash Satyarthis nærmest poetiske foredrag, med sterke skildringer og følelser og et forsvar for det gode i mennesket på tross av alt det onde som skjer her i verden. En brilliant taler! Og en fantastisk mann!

Les og se Kailash Satyarthis foredrag her

Malala Yousafzais personlige, nesten såre historie og ildfulle formidling, med en tilstedeværelse av det sjeldne. Hvor får hun det fra? en 17 år gammel jente med en visdom som slår de fleste voksne jeg har møtt. Takk, pappa, for at du ikke vingestekket meg, sier hun. Og så viser hun frem den ene unge venninnen hennes etter den andre. Som alle vil noe mer, og får det til, på tross av fullstendig umulige forhold. Enten de bor i flyktningleire, eller gjemmer seg for Boko Haram. Utdanning for alle!

Les og se Malalas foredrag her

Så så jeg en dokumentar om Malala. Og det viktigste øyeblikket for meg, i denne sammenhengen her, var da hun fortalte om hvorfor hun gikk offentlig ut med sitt budskap; fordi da ville alle lytte.
For Malala er det en selvfølge at alle skulle høre på henne!
Selv FNs hovedforsvamling
Over til hest:

Hvis man bare holder på med hester som ikke utfordrer en der det gjør vondt i sjela, kommer man ingen vei videre heller.
Det er derfor jeg liker Brasil.
Det er ingen hest jeg har grått så mye når jeg har ridd på ham.
Som har gjort så vondt i sjela.
Som gjør meg så redd, for meg selv, fordi jeg må face mine egne troll når jeg er sammen med ham.
Som utfordrer meg på de tingene jeg er svakest på, på et så dypt nivå at jeg ikke tør å ta tak i det selv på egenhånd, men Brasil tvinger meg til det. Av respekt for den hesten jeg er så glad i.
Fordi han fortjener at jeg kommer over de tingene, og slutter å holde ham tilbake.
Det er en jævlig hard, tøff og lang vei å gå, for å si det rett frem.
Men det skal gå.

Og i går, inspirert av Malala, som tør å stå opp mot hele Taliban, gikk jeg for å møte en av mine egne mørkemenn: Innlært hjelpeløshet.

I lang tid har Brasil pushet grenser. Og jeg prøver å tørre å stå i mot, stå på mine egne krav. 
Men jeg feiger alltid ut på en eller annen måte. Eller å halvhjertet gjøre noe med det.

Men i dag gikk jeg ut, og forventet at treningen skulle gå som jeg ville. Jeg forventet at han skulle høre på meg og respektere meg.
Og jeg var ikke lenger redd.
Og da stormen sto på, sto jeg der, som en pillar, til den var over. Og plutselig fikk jeg respekt fra Brasil. Han oppførte seg som om jeg var en person med en verdi.

På den siste piaffen, på høyre hånd, kom magien. Da han satte ned det høyre bakbeinet, gikk det plutselig en slags lynrask vibrering/skjelving/intens sitring gjennom hele kroppen hans og ut gjennom bittet, og helt opp i armen min, som holdt i tøylen. Det var helt vanvittig. Hårene på armen min reiste seg, som når man er i nærheten av elektrisitet.
Jeg har ALDRI opplevd noe lignende før, og jeg ble så paff at jeg visste ikke hva annet heg kunne gjøre enn å sette ut hesten og løpe inn til Hanne og Pelle for å høre om jeg var blitt gal.
Svaret fra Pelle var bydning.

Så i lang tid har jeg forsøkt å forstå konseptet bydning. Nå lurer jeg på om det er en av de tingene som ikke kan forklares. Man må bare oppleve det.

Reklamer

Om prestasjonsangst og det å komme over den

«He conquers who conquers himself.»

 

Dette er det første innlegget i en rekke jeg kommer til å skrive om temaet prestasjonsangst. Fordi jeg har funnet ut at av alle problemene jeg har, (og jeg er klassifisert funksjonshemmet rytter!), er dette min aller største hindring, både i ridningen og i livet generelt. Frykten for meg selv og at jeg ikke er god nok. For noen måneder siden bestemte jeg meg for å møte denne frykten ansikt til ansikt og lokke den frem i lyset.

Eventyrene har jo lært oss denne viktige leksjonen: Troll sprekker i sola!

Denne bloggen er blant annet et resultat av det. Bare tanken på å skrive gjør meg kvalm. Hvert eneste ord må vris ut av sjela, det kjennes omtrent som å prøve å vri opp en tør klut og håpe at det ramler noen ord ut. Det er jo en herlig ironi i det å ha for mye prestasjonsangst til å skrive om prestasjonsangst.

For på et eller annet tidspunkt i livet ble min identitet at jeg er dårlig. Det betyr at mitt premiss for alt jeg gjør, mitt væren, er at jeg ikke er bra nok.

Den rasjonelle siden av meg skjønner jo selvsagt at dette bare er tull, men som alle som har opplevd en eller annen form for irrasjonell frykt vet, så er det at slike ting er nettopp irrasjonelle, og at logikken på det tidspunktet har tatt seg et frikvarter.
For min egen del har prestasjonsangsten to sider.

– jeg saboterer for meg selv for å ikke lykkes, slik at jeg slipper å forholde meg til idéen Renate + suksess, for det aner jeg ikke hvordan jeg skal forholde meg til. Husk: identiteten min er å være dårlig.

– på den andre siden sliter jeg når jeg først lykkes med noe. For da blir det min nye standard, og alt etterpå bør helst være bedre enn det.

Mange som har prestasjonsangst har ofte fått det av flere forskjellige årsaker:

– Det kan være at man har opplevd et traume.

-Man kan ha blitt latterliggjort, sett ned på, blitt driti ut fordi man har vært flink.

-Man kan være oversamvittighetsfull og sett seg rundt og oppdaget at andre kanskje ikke får det til eller strever med de samme tingene man selv synes er så lett, og dermed lagt bånd på seg selv slik at andre skal slippe å føle seg forlegne.

-Man kan ha erfart at uansett hva man gjør, hvor hardt man jobber med en ting, så blir det aldri bra nok. Man har blitt innlært hjelpeløs.

Og så videre.

Men jeg tror at det viktige egentlig ikke er årsaken. Den er grunnen til at det har blitt sånn, men prestasjonsangst er en tilstand, og det viktigste er løsningen. Og her kommer vi til det enkle, men allikevel vanskeligste.

For det hjelper ikke hvor mye andre forteller deg at du er flink, god og at du må tenke positivt. Fordi vi ikke tror på det selv.

Hvem eller hva er jeg redd for?

Jo, det å ikke være god nok.

God nok? For hvem? De som ser på? Kritikerne? De du er glad i?

Jeg har funnet ut at når det kommer til stykket, er jeg redd for å ikke være god nok for meg selv. For min egen standard. Som jeg har satt uendelig mye høyere for meg selv enn for alle andre.

Og her ligger også løsningen for min egen del: Jeg må akseptere meg selv på det nivået jeg er. Godta at jeg verken er flinkere eller dårligere enn det jeg er. Jeg er det jeg er, så god som jeg er akkurat nå. Jeg kan alltids bli bedre og flinkere, men jeg må ikke være redd for alt det jeg (enda) ikke er. Jeg kan bli det, hvis jeg bare tør.

Hvis jeg tar vekk bildene av hvem jeg ønsker å være, hva står jeg igjen med da? Hvem er jeg? Og kan jeg bygge den jeg vil bli derfra?

I neste post skal jeg forsøke å sette ord på noen av teknikkene jeg bruker. Jeg har enda ikke nådd målet, men jeg er definitivt på veien et sted.

 

“Everything you want is on the other side of fear.”
– Jack Canfield

 

Facklorna

Jag vill tända mina facklor över jorden.
Min fackla skall stå
på varje nattlig gård
i alperna, där luften är välsignelse,
i tundrorna, där himlen är melankoli.
O min fackla, lys i ansiktet på den förskräckta,
den förgråtna, den förmörkade, den förorenade.
En mild gud räcker er sin hand:
utan skönhet lever människan icke en sekund.

Edith Södergran

Fakta om fjordingen

I dag skjedde det noe som både var pussig og veldig gøy.

Jeg ble medlem av gruppen «Norsk Fjordhest» på Facebook, og det første innlegget jeg så da jeg klikket inn der, var en kort, humoristisk tekst jeg skrev på videregående, for over 10 år siden!

Ikke nok med det, men siden sist har teksten blitt sent som epost mellom mennesker, blogget, reblogget, videresendt, og nå har den altså fått over 240 likes på Facebook på under et døgn. Hest.no vil også gjerne poste den.

Er det ikke moro når ting lever sitt helt eget liv?

 

Her er teksten:

 

Fakta om Fjordingen
(eller bedre kjent som Equus Krekus)

1. Fjordingen er modig!
(Ehh.. Den postkassen der borte ser litt farlig ut.. -Jeg tror jeg stikker nå, jeg)

2. Den er lat.
(jeg løper fortere enn deg, du klarer ikke å fange meg inn fra beitet! Nænænææ)

3. Den er lydig.
(Vil ikke stoppe! Vil ikke stoppe!! Ok.. vil du ha stopp, skal du få stopp… Næmen stoppet ikke du?)

4. En super barneponni.
(Kom deg vekk! din djevelunge!)

5. Den er sikker på foten.
(FIRE bein på en gang? Nei, det er ikke mulig. Hvordan virker de?)

6. Fjordingen er nøysom og trenger ikke mye mat.
(Øyh! Nå har jeg ikke spist på to timer her, også blir du sur fordi jeg spiser opp matpakka di?)

7. Arbeidsvillig!
(MÅ jeg bevege meg i dag også?)

8. Den er skapt for norsk natur.
(Skal vi ut? I dette været? Jeg er ikke vanntett altså!)

9. Fjordingen er snill.
(Jeg lover å slutte å tråkke deg på tærne dersom jeg får litt av potetgullet ditt…)

10. En allsidig ponni.
(Den spiser: Epler, kraftfôr, ryttere, seletøy, høy, gress, matpakker, vitaminer, fingre, havre, bygg, skog, frukt, trær, gjærder…)

We are human beings.
When fear comes, sleep seldom can.
Not everyone can do everything.
The sailor talks about the wind; the farmer, about cattle;
the soldier about wounds.
As long as I breathe, I hope.
Life is vigilance.
There is no life in war.
Man is a wolf to man
In gardens of Bellona are born the  seeds of death
The outcomes of battles are always uncertain.
He who can prevail over himself in victory is twice victorious.
You know how to win, Hannibal, but not how
to take advantage of victory!
The only salvation for the conquered: not to expect salvation.
Being conquered; we conquered.
Who was he, who first tok up the fearsome swords?

Fra «Another day of live» av Ryszard Kapuściński.